Fôring under sykdom – nårtid må fôringen tilrettelegges?

Under sykdom kan det være et problem å få hesten til å spise tilstrekkelig, enten det skyldes manglende matlyst eller at hesten ikke kan fôres som normalt for eksempel på grunn av en kolikkoperasjon. Samtidig vil et sykdomstilfelle øke hestens behov for energi betraktelig. Faste kan føre til redusert helbredelse og økt fare for komplikasjoner, spesielt infeksjoner.

Skrevet av  Silje Rosenberg, cand.med.vet.

Øverste foto: Jez Timms/Unsplash

Fôring under sykdom er derfor et viktig tema, som stadig vies mer oppmerksomhet av forskere og hestespesialister. Selv når hesten “klarer seg” uten tilrettelagt fôring, vil oppmerksomhet rundt fôringssituasjonen kunne bidra til at hesten blir fortere frisk.

Når trenger hesten tilrettelagt fôring ?

Ekstra innsats på fôringssiden er anbefalt i mange situasjoner. Noen tilfeller er åpenbare, som når hesten mangler matlyst eller må nektes vanlig mat etter et bukinngrep. Også ved sårskader, og spesielt ved brannskader, vil behovet for næring være endret. Ofte er problemet å få hesten til å spise tilstrekkelig, for eksempel når matlysten er redusert ved feber og sykdommer som påvirker allmentilstanden.

Hva skjer dersom hesten spiser for lite?

Når hesten ikke spiser som normalt, kan det få ulike følger. Det mest innlysende er at næringstilførselen går ned, slik at hesten må hente næring fra kroppens energireserver. Hvor bekymringsfullt dette er, avhenger dels av hestens hold og kondisjon – er hesten i normalt godt hold, kan den i mange tilfeller tolerere en fasteperiode på noen dager uten alvorlige konsekvenser. Derimot blir situasjonen en annen dersom hesten fra før er tynn og i dårlig hold.

Når hesten har stått noen dager uten å innta fôr, begynner forandringer å skje i tarmsystemet. Produksjonen av og aktiviteten til enzymer som skal bryte ned næringsstoffene i fôret reduseres. Overflaten på tarmens innside endres slik at opptaket av næringsstoffer går ned. I tykktarmen påvirkes den mikrobielle nedbrytningen både ved at antallet mikrober går ned, og ved at sammensetningen av mikrobene endres.

Når energien må hentes fra kroppens reserver, brukes lagrene av blodsukker raskt opp. Deretter angripes muskulaturen, og proteinene brytes ned for å frigjøre energi. Etter noe tids faste, mobiliseres det også fra kroppens depoter av fett.

Disse prosessene styres av hormoner, som sammen sørger for at hestens stoffskifte går inn i et “nedbrytingsmodus”. Dette har konsekvenser også utover energiflyten. All nyproduksjon av vev stopper opp, noe som blant annet har konsekvenser for sårheling. Immunsystemet svekkes, hvilket gjør hesten mer mottakelig for infeksjoner, eller eventuelt gjør den mindre i stand til å bekjempe en allerede eksisterende infeksjon.

Ponnier er utsatte

Ponnier må vies spesiell oppmerksomhet i en situasjon med faste. Noen egenskaper ved stoffskiftet til ponnier skiller seg fra de hos voksne hester. Blant annet vil selv få dagers faste kunne føre til skadelig høye nivåer av fettstoffer i blodet, såkalt hyperlipemi. Dette kan igjen resultere i den livstruende tilstanden fettlever. Derfor må man raskere inn med overvåkning og eventuelt tiltak hos en ponni som ikke spiser enn hos en stor hest i samme situasjon.

Hva kan man gjøre?

Om hesten mangler appetitt, men det ellers ikke er noen grunn til å hindre matinntaket, bør man tilby hesten så fristende og lettspist mat som mulig.

Fristende og lettspist

En god taktikk kan være å “anrette en buffet” – tilby noe kraftfôr, smakelig og fint grovfôr (gjerne grønt gress), eventuelt også gulrøtter, epler eller brød – selv om næringsverdien i dette er lavt, vil det være med på å holde tarmsystemet i gang, og hesten beholder vanen med å selv ta til seg mat. Om sommeren vil beiting for hånd ofte være mer fristende enn innefôring. Prøv også å finne ut hvordan hesten helst liker maten servert – noen liker å nappe fra gulvet, mens andre foretrekker fôr som ligger i en krybbe.

Det mest ideelle er at mest mulig av hestens behov dekkes av grovfôr, men ofte er det nødvendig å spe på med kraftfôr. Det finnes da spesielt tilrettelagte kraftfôrblandinger, som er smakelige, konsentrerte på næring, og inneholder de nødvendige nivåene av mineraler og vitaminer. I tillegg er mange slike kraftfôrblandinger tilsatt fiber og andre stoffer som skal bidra til å opprettholde en sunn tarmfunksjon.

Fôring med sonde

Om hesten ikke selv spiser, kan løsningen ofte være å gi den en blanding av oppløst fôr via nese-svelgsonde. Det finnes oppskrifter som veterinæren kan anbefale, som tilfører hesten de nødvendige mengdene av protein, energi, fiber, mineraler og vitaminer – vanlige ingredienser i en slik blanding er alfalfa-mel, cottage cheese, dextrose (en type sukker) og elektrolyttblanding.

Selv om dette kan fungere, vil det som regel være bedre å benytte en av de tidligere omtalte kraftfôrblandingene (i pelletert variant), løst i vann til en suppe.

Slike “suppemåltider” bør gis enten vie hyppige fôringer, eller som kontinuerlig tilførsel. Dette medfører at nese-svelgsonden må bli sittende i under hele perioden. Om hesten ikke allerede er oppstallet på klinikk på grunn av sykdomstilstanden, kan dette i seg selv være grunn til å transportere den til en klinikk – om man velger oppstalling hjemme, må man i hvert fall være i kontinuerlig kontakt med veterinær som bistår med veiledning og overoppsyn av behandlingen.

Intravenøst

I noen sammenhenger kan næringsstoffer overhodet ikke tilføres via spiserøret og tarmsystemet i form av fordøyelig fôr. Da trenger hesten intravenøs næring for at næringsbehovet skal møtes. I slike tilfeller er oppstalling på klinikk det klart beste alternativet, og ofte er et klinikkopphold allerede påbegynt i sammenheng med sykdommen – manglende svelgfunksjon, alvorlig diarre, forstoppelse eller manglende tarmfunksjon er eksempler på aktuelle sykdommer hvor det kan være nødvendig med denne typen behandling.

Næringsholdige væsker for intravenøs bruk vil inneholde sukker, elektrolytter, aminosyrer (byggesteiner til proteiner) og vann. Fettstoffer kan tilsettes for å tilføre ekstra energi. Vanligvis gis hesten kontinuerlig tilførsel av dette. Når hesten igjen kan spise selv går man gradvis over til vanlig fôr, over en periode på minst 3-5 dager. Dette gjør at fordøyelsessystemet får tid til å venne seg til å skulle håndtere tilført fôr.

Fôringsrådene som er beskrevet i denne artikkelen retter seg mot voksne hester. Ved sykdom hos føll tilføres situasjonen andre faktorer, og slike tilfeller må håndteres etter andre retningslinjer.

Gi oss gjerne beskjed hvis du finner noe feil i innlegget.


One thought on “Fôring under sykdom – nårtid må fôringen tilrettelegges?

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s