Hestens tannhelse – Problemer fra hestens munn

 Å sørge for god tannhelse og minst mulig problemer fra munnhulen, er en viktig del av godt hestehold. Det betyr ikke nødvendigvis drastiske tiltak og store operasjoner. Tvert i mot – trekking, nedsliping, boring og fylling, bør man helst unngå. Lidelser som medfører slik behandling er det bedre å forebygge.

 Skrevet av Silje Rosenberg, cand.med.vet. 

Det en forutsetning for en frisk hestemunn at både eier, og ikke minst den behandlende veterinær har god kunnskap om ulike forhold som kan oppstå i hestens munn. Dette så være både om normale forhold, problemer som kan oppstå, og hvordan problemer best og mest effektivt kan forebygges og behandles.

De fleste hesteeiere sørger nok for rutinemessig rasping av hestens tenner. Men i blant kommer man i en situasjon som er mer komplisert. Da er det viktig å sørge for kvalifisert hjelp fra en kompetent veterinær. Å ha grunnleggende kunnskap om hestens munn kan være med å både forebygge lidelser, og ikke minst oppdage, hvis der skulle oppstå problemer fra hestens munn.

Anatomi

Å få en titt inn i en hestemunn, kan være overveldende. 4 tannarkader strekker seg innover langs over- og underkjeve. Foruten de 24 jekslene som utgjør disse, finnes det mellom 12 og 18 tenner i fremre del av munnen – avhengig av hestens kjønn og alder. Lepper, tunge, kinn og gane utgjør resten av strukturene i munnen. Foto: hestepraksis.no

Fortenner

Fortenner, eller incisorene, er tennene du ser til vanlig like innenfor hestens lepper. De brukes til å nappe gress, til forsvar og til pelssstell.

Fortennene spiller også en viktig rolle for tyggefunksjonen – lengde og sliteflate har mye å si for hvor effektivt jekslene lenger bak i munnen kan utføre sin jobb: å knuse fôret.

Hjørnetenner

Hjørnetenner finner man oftest hos hingster og vallaker. Hos hoppene kan de være små eller fraværende. Hjørnetennene er plassert like bak fortennene – foran setet for bittet – én oppe og én nede på hver side av munnen.

Hjørnetennene kan bli lange og skarpe, og de kan gjerne files noe ned, eller rundes av, dersom de forårsaker ubehag.

Ulvetenner

Ulvetenner er små, skarpe tenner som finnes like framfor den første jekselen i overmunnen – én på hver side. Ulvetennene kan komme til syne fra hesten er 5 – 6 måneder gammel, men hos noen hester kommer de ikke fram i det hele tatt.

Dersom ulvetennene er store og skarpe, kan de skape ubehag for hesten når den går med bitt. Det kan derfor være anbefalt å fjerne ulvetennene på unghesten slik at sårene får gro i god tid før den skal begynne med bitt.

Men noen hester beholder ulvetennene hele livet. Hvis de ikke forårsaker ubehag, gjør de heller ingen skade.

Jeksler

Hesten har totalt 24 jeksler – arrangert på linje langs kjevene, 6 og 6 etter hverandre. Jekslenes oppgave er å knuse fôret til en bolus som lett kan svelges.

Jekslene har en ruglete og kantete overflate som gjør knusingen effektiv. Men kantene kan også forårsake problemer dersom de blir så framtredende at de forstyrrer tyggemønsteret.

Mykvev

Lepper, tunge, kinn, gane og svelg har også sine egne funksjoner i tygge- og svelgeprosessen. Musklene i disse strukturene fungerer synkront for å velge ut fôr, flytte en fôrbolus mellom jekslene og til slutt sende det ferdigtygggede fôret mot svelget og ned spiserøret.

Ved problemer i munnen kan hesten få sår og skader i mykvevet. Det kan føre til spisevegring.

Ved problemer i munnen kan hesten få sår og skader i mykvevet. Det kan føre til spisevegring – det er gjerne slik hesteeieren oppdager symptomer på skader i munnen.

Hestetennenes spesielle egenskap

Den delen av tannen som er sterk nok til å kunne tygge og slite i stykker fôret, kalles krone. Resten av tannen, som hos mennesker er begravet i tannkjøtt og kjeveben, kalles rot. Roten inneholder blant annet en nerve.

Hestens tenner er hypsodonte. Det betyr at størsteparten av kronen i utgangspunktet er begravet dypt inne i benvevet i kjeven, og kommer mer og mer fram etter som hesten blir eldre og tannen slites.

Ubetenksom og overdreven nedrasping av tenner kan i verste fall forkorte hestens levetid.

Det betyr at hestens tenner ikke vokser i løpet av levetiden. De har en bestemt lengde fra fødselen av, og den totale lengden på kronen skal vare hele hestens liv. Ubetenksom og overdreven nedrasping av tenner kan derfor i verste fall forkorte hestens levetid.

Tyggebevegelsen

Hesten tygger fôret ved å male det mellom over- og underkjeve i en sideveisbevegelse. Underkjeven roterer opp mot overkjeven i bevegelsen, vekselvis med og mot klokka.

Dette gir en skråstilling av tannarkade mot hverandre, og hesten kan derfor kun tygge på én side av gangen. Etter et antall tygg, flyttes fôret over på motsatt side.

En optimal tyggebevegelse er nødvendig for å forhindre fôrinnpakninger og påleiringer.

Det harde sammenstøtet og den kraftige slitebevegelsen mellom tannarkadene bidrar til å løsne plakk og fôrrester som blir sittende mellom og rundt tennene. En optimal tyggebevegelse er derfor nødvendig for å forhindre fôrinnpakninger og påleiringer.

Lidelser fra munnhulen

Illustrasjon: hestepraksis.no

Tannspisser

Det vanligste problemet i hestens munn er utvikling av tannspisser. Tannspissene oppstår langs sidene av tannarkadene på grunn av den skråstilte belastningen under tyggingen. Spissene dannes på utsiden av overkjeven (mot kinnet) og på innsiden av underkjeven (mot tunga).

Spissene kan bli svært skarpe, og kan forårsake alt fra små sliteskader i mykvevet til store, betente sår. En hest med sårskader på grunn av tannspisser, kan være hard på bittet på én eller begge sider, ha vanskeligheter med å spise eller utvikle fôrinnpakninger langs tannarkaden som «polstring» mot de skarpe kantene.

Tannspisser kan også begrense rekkevidden i tyggemønsteret, slik at fôret tygges dårligere og tennenes selvrensing blir mindre effektiv.

Tannspissene bør derfor rundes av jevnlig. Likevel er det viktig å ikke slipe av for mye – det vil også føre til forstyrrelser i tyggemønsteret, i tillegg til at man bruker av hestens begrensede krone.

Ulike hester med ulikt tyggemønster utvikler spisser i ulik grad. Derfor må hesteeieren og veterinæren sammen avgjøre hvor ofte den enkelte hest bør få en munnhuleundersøkelse. Generelt anbefales en gang i året til voksne hester, og to ganger i året til unghester, gamle hester og hester med spesielle problemer.

Haker

På de fleste hester sitter overkjeven så vidt lenger fram enn underkjeven. Det fører til at det dannes rettoppstående haker på den bakerste jekselen i underkjeven, fordi denne delen av tannen ikke slites mot tannen over.

Slike haker kan bli store, og forårsake både sårskader og feilaktig tyggemønster.

Bølgebitt

Noen eldre hester utvikler bølgebitt, altså at tannarkaden ikke har samme høyde fra forrest til bakerst i munnen. Det kan føre til mindre effektiv tygging.

Et kraftig bølgebitt kan være vanskelig å jevne, fordi oversiden av de høyeste tennene bare kan raspes ned noen millimetre ved hver behandling for ikke å utsette tannen for infeksjon.

En antydning til bølgebitt bør derfor jevnes med det samme slik at man forebygger problemer når hesten blir eldre.

Oppstående tenner

Iblant ser man at én tann er mye større enn de andre tennene i arkaden. Dette skyldes vanligvis at den motsatte tannen er for lav, slik at det ikke oppstår en normal slitflate. Om hesten for eksempel mister en tann i underkjeven, vil etter hvert den tilsvarende tannen i overkjeven bli for stor.

Også dette kan være vanskelig å rette på dersom tilstanden får utvikle seg.

En framstående tann vil i stor grad forstyrre tyggemønsteret ved å «låse» kjevene mot hverandre, og det kan oppstå sårskader og betennelser i området rundt tannen.

En hver tann som virker unormalt stor, bør derfor undersøkes nøye slik at årsakene blir oppdaget og korrigering kan sette i gang tidlig.

Fôrinnpakninger og tannkjøttbetennelse

Rester av fôr vil bli sittende på, rundt og mellom tennene etter at hesten har svelget en munnfull. Iblant blir de sittende fast, og det utvikles fôrinnpakninger som blir større og større.

Fôrrester som blir sittende mellom tennene vil begynne å råtne, og tenner og tannkjøtt angripes av forråtnelsesbakterier.

Dette gjør at tannkjøttet blir sårt og ømt, får dårligere feste mot tennene og trekker seg tilbake eller undergraves. Kraftige betennelser i tenner og tannkjøtt kan forårsakes av fôrinnpakninger. Presset fra en fôrinnpakning kan også få sidestilte tenner til å flytte seg vekk fra hverandre, slik at det oppstår et tomrom som mer fôr kan pakkes ned i.

Tidligere fjernet man tannvev for å behandle fôrinnpakninger. Slik kunne man lage større mellomrom mellom tennene slik at fôret ikke ble sittende fast.

Men dette kan tilføre hesten store smerter, man kan utsette tannen for infeksjon dersom man sliper vekk for mye tannvev, og man forbruker av tannens begrensede størrelse.

Idag vet vi at det viktigste for å forebygge fôrinnpakninger er å sørge for et optimalt tyggemønster og god sliteflate, fordi vibrasjonene fra tyggingen bidrar til at innpakningene løsner og fjernes med tunge og kinn. På hester som sliter med fôrinnpakninger er det derfor viktig å fjerne alle kanter og strukturer som kan forårsake en «låsning» av tyggebevegelsen.

Tannrotabscess

Dersom en tann brekker, vil innsiden av tannen utsettes for bakterier. Det vil kunne føre til en infeksjon. En betennelse i en tann kan også oppstå dersom tannkjøttet rundt er betent ved at bakterier fra utsiden «eter» seg inn i tannen.

En infeksjon i en tann vil gjerne utvikle seg til en tannrotabscess, en byll nederst i tannen inne i kjevebenet. Om tilstanden får utvikle seg ubehandlet kan infeksjonen også spre seg til benvevet i kjeven slik at kjevebenet smulder opp eller brekker.

En tannrotabscess vil etter hvert ses som en øm, betent hevelse på undersiden av underkjeven eller på siden av overkjeven. Ved hevelser i disse områdene bør hestens munnhule alltid undersøkes, eventuelt røntges, slik at man oppdager det dersom en betent tann er årsaken.

En tannrotabscess er smertefull, slik at problemet også kan oppdages ved at hesten vegrer seg for å spise, viser tegn på smerte fra munnen, eller får merkbart dårlig ånde.

Ved en tannrotabscess er det ofte nødvendig å trekke den betente tannen, eventuelt også fjerne betent benvev rundt. Dette er en relativt omfattende prosess, og fordi slitasjemønsteret påvirkes må hesten også følges opp med munnhuleundersøkelser og korrigeringer livet ut.

Infeksjoner i munnen bør derfor forebygges – ved å undersøke munnhulen grundig med jevne mellomrom, og på korrekt måte behandle eventuelle feil.

Gi oss gjerne beskjed hvis du finner noe feil i innlegget.


Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s