Hestens hov -og benstilling er viktig for hestens holdbarhet

Det investeres mye tid og penger i en sportshest før den når optimal prestasjonsalder. Tidlig pensjon fra konkurransebanen som følge av skade har derfor betydelige økonomiske konsekvenser, og burde unngås.

 Skrevet av Jessica Gunnulfsen, MSc eq.science

Forskere har funnet ut at beinstilling hos unge hester har en signifikant innflytelse på levetid, og dette er blant annet grunnen til at hov- og beinstilling hos hest blir evaluert ved stambokinntak. Oppstillingen av hoven, spesielt forholdet mellom høyde på hel, tålengde og tåaksen er ofte diskutert mellom veterinær og hovslager, men vitenskapelig bevis på den biomekaniske effekten av ulik type skoing og hovstilling er det desverre underskudd på.

Tidligere har det vært akseptert at hester gikk 6-8 uker mellom hver skoing, men denne forskningen demonstrerer at dette intervallet bør kortes ned til hver 5.-6. uke for å forebygge prestasjonshemmende skader

Hovbalanse

Balanse er et uttrykk som brukes for å beskrive forholdet mellom hestens ben, hov og sko. En riktig balansert hov er en som har den riktige formen og styrken til å støtte opp om hestens vekt, i tillegg skal den fungere som en solid base for optimal bevegelse.

Lengden på hoven og tåaksens vinkel påvirker benets bevegelse, og videre hvordan kontaktkraften påvirker leddene, utover det som er normalt i en velbalansert hov. Bevegelsen regnes fra det tidspunkt hvor hoven forlater bakken til hele hoven er i luften, og kan deles inn i flere faser:

OVERRULLING –> SVEVEFASE–> LANDING–> BELASTNING–> OVERRULLING

De følgende avsnittene vil ta for seg noen av de vanligste avvikene til rett oppstilling hos hesten, hvilken effekt disse avvikene har på helse og prestasjon, samt metoder for hvordan korrekt skoing kan kompensere for dette.

Mediolateral ubalanse

Hestens ben har utviklet seg til å prestere optimalt i et rettoppstående plan, der kraftkontakt-vektoren ideelt går rett gjennom midten av benkolonnen for å oppnå jevn lastfordeling (Ross og Dyson, 2011). Beinstilling som endrer denne vektoren, for eksempel ved rotasjonsavvik, vil resultere i ujevn belastning og potensielle overbelastninger. Mediolateral ubalanse fører til økt stress på leddene og forandringer i leddenes kontaktområde (Cheney, Shen and Wheat, 1973).

Mediolateral ubalanse påvirker foholdet mellom hovkapselen og hovbenet, og fører til forvrengning av hovkapselen og ujevn hovvekst. Dersom hoven er verket ujevnt slik at én hovvegg er lenger enn den andre, vil den lengre veggen vokse saktere enn den korte veggen. Overrullingen vil da foregå på den kortere siden av tåen, og tilslutt vil ubalansen føre til forandringer i hovbenene på grunn av redistribuert stress.

Ukomplisert mediolateral ubalanse er korrigert ved å redusere lengden på den hovveggen som er lengst eller forlenge den siden som er kort. Dersom hesten har tilstrekkelig lengde på høvene er det alltid foretrukket å korrigere ubalansen ved å verke den lengste hovveggen. Dersom dette ikke er tilfelle, må den korteste siden bli forlenget, enten ved å legge inn en såle eller bruke akryl (lim) som en forlengelse av hoven (O’Grady og Watson, 1999).

Figur 2: Mediolateral ubalanse. Legg merke til hvordan den utvendige hovveggen er lenger enn den innvendige og får det til å se ut som at koden sitter til innsiden og ikke rett over hoven. Foto: Kathryn Nankervis

Dorsopalmar ubalanse

Denne tilstanden kan ha flere årsaker; konveks tåakse kan være et resultat av dårlig uregelmessig verking hvor tåen er for lang eller draktene blitt verket for kort/underskutte drakter. Fullblodshester har en genetisk predisposisjon for konveks tåakse fordi intensiv galopptrening fører til at vinkelen på den dorsale hovveggen minker. Når hesten blir tatt ut av trening, vil vinkelen øke igjen (Peel, Peel og Davis, 2006).

Dersom hesten har konkav tåakse og/eller lange koder i forhold til hoven, blir belastningen på hoven forflyttet dorsalt i forhold til det optimale sagittale plan rett gjennom benet. Dette kan kompenseres for ved å forlenge helen på skoen, ofte ved bruk av en eggbarsko, og dermed forlenge bæreoverflaten og flytte belastningspunktet bakover (Snow og Birdsall, 1990).

Høver med lang tå eller konveks tåakse må korrigeres ved å korte ned tåen, oftest med bruk av sko med sidekapper, da dette fremskynder og reduserer varigheten av overrullingsfasen. På denne måten blir også «vektstangprinsippet» og overbelastning på bæresene og hovbenet som oppstår ved lang tå redusert.

Figur 4A: Bildet viser forskjellen i formen på svevefasen mellom en hov med korrekt tåakse (A), konvekst tåakse (B) og konkav tåakse (C). Illutrasjon: Katrine Louise Gunnulfsen

Figur 4B: På dette bildet er det detaljert hvilke strukturer som er under press ved konkav og konveks tåakse. Illustrasjon: Katrine Louise Gunnulfsen

Ifølge Hayden Price, hovslageren til det Britiske OL-laget, må man ha en holistisk tilnærming til skoing og se på hesten ‘ovenfra og ned’ istedenfor den tradisjonelle ‘nedenfra og opp’, hvor hoven blir sett på, isolert fra resten av hesten (Oakes, 2012). For å løse halthetsproblemer eller for å forbedre gangarter, er det avgjørende å analysere hvordan hesten beveger seg. En dynamisk istedenfor statisk konsultasjon – for å se hvordan den enkelte hov treffer bakken, og hvordan belastningen er fordelt.

Asymmetriske høver

Ifølge en studie av Ducro, Gorissen, van Eldik og Back (2009) doblet asymmetriske fremhøver – vanligvis der en hov har konkav form og den andre er konveks – sannsynligheten for tidlig pensjonering fra elitekonkurranse hos spranghester!

Det er viktig å forstå hvorfor høvene har utviklet seg ulikt før en kan gjøre et forsøk på å kompensere for dette; det er ikke nødvendigvis korrekt å få dem like. Asymmetriske høver er utelukkende et resultat av forskjellig lengde på benene; enten faktisk eller ‘funksjonell’ benlengde (funksjonell lengde er forårsaket av en muskulær svakhet eller begrenset fleksibilitet som gjør at benet virker kortere).

Det kortere frembeinet treffer bakken bak vertikalen når hesten står stille, sett fra siden, og belastningen blir ujevnt distribuert gjennom hoven og konsentrert rundt tåen. Resultatet er at draktene vokser raskere og hoven får en boksaktig form, såkalt bukkehov. Det er motsatt i det lengre benet, som står foran vertikalen når man ser hesten fra siden. Draktene blir komprimert av statisk press og slutter å vokse. Hesten kan se tilsynelatende haltfri ut på rette strekker på grunn av kompensering fra bakben, men på volte, spesielt når det kortere benet er på utsiden, vil hesten se halt ut.

Figur 5A: Asymmetriske høver, den hvite hoven er noe boksaktig og mediolateralt ubalansert mens den høyre hoven er tydelig lang og konveks, i tillegg til å være rotert lateralt – et kompleks bilde! Foto: Kathryn Nankervis

Tradisjonelt sett er løsningen å verke draktene på det kortere benet, men dette gjør benet enda kortere. En bedre løsning er å la draktene beholde lengden, men sette på en tykkere/høyere sko. Det lengre benet når overrullingsfasen på et senere tidspunkt enn sin kortere motpart på grunn av sin flatere form, og dersom det blir satt på en tynnere og lettere sko, kan dette endre tidspunkt og måten hoven forlater bakken på. Det lengre benet har da mulighet til å holde tritt med det kortere benet, og det er rapportert at effekten er umiddelbar og signifikant (Oakes, 2012).

Figur 5B: Dette er samme hesten som ovenfor. På den hvite hoven er det satt på en sko med medial forhøyning for å rette ut dorsomedial ubalanse, mens den høyre hoven har fått utlagt ekstra bredde på medial side av skoen for å sentrere overrullingen. I tillegg er tåen verket betydelig. Foto: Kathryn Nankervis

Rotasjonsavvik

Hester med roterte høver, som for eksempel tåvid eller tåtrang benstilling, endrer mekanikken på hvordan hoven treffer bakken (Ross og Dyson, 2011). Tåtrang benstilling resulterer i at foten svinger utover i svevefasen istedenfor rett frem, kjent som ‘veiving’ eller ‘padling’, og hoven lander på den utvendige helen mens overrullingen skjer på utsiden av tåen (Hickman og Humphrey, 1988).

Tåvid benstilling er motsatt, hoven føres innover i svevefasen, såkalt ‘skøytende’ benføring og lander som oftest med den utvendige helen (som ved tåtrang benføring), mens overrullingen er mindre konsistent i henhold til retning i forhold til hester med tåtrang stilling.

Figur 6: Marktrang, tåtrang og tåvid benstilling. Illustrasjon: Katrine Louise Gunnulfsen

Mens tåvide og tåtrange rotasjoner som oftest stammer fra kodeleddet i frembenene, er det vanlig at rotasjonen stammer fra haseleddet i bakbenene. Denne benstillingen er beskrevet som «kuhaset», og den ene hasen, eller begge, er vridd ut av det loddrette sagittalplanet. Dette fører til en endring av bevegelsesmønsteret og kan manifestere seg som et treningsrelatert problem, for eksempel ensidighet eller problemer i sideførende øvelser (Oakes, 2012).

Fordi hesten er trent til å bære vekten sin på bakbena må leddene kompensere for den ekstra belastningen, som igjen fører til en reduksjon av ‘power output’. Dette kan vises hos en dressurhest der piruettene er svakere til den ene siden eller hos en spranghest som sliter med å ‘plante’ bakbenet og snu effektivt. Ved å sette på en sko med lateral forlengelse, altså en større overflate på utsiden av skoen), vil beinet endre bevegelsesbanen. Forlengelsen fungerer som en stabilisator og hindrer at hesten skrur hoven i den vektbærende fasen av steget.


Figur 7: Sko med lateral, laget for å oppmuntre en sentrert overrulling, her vist hos en hest med tåtrange fremhøver. Lateral forlengelse er også brukt på hester med spatt og kuhaset benstilling i bakbenene. Illustrasjon: Katrine Louise Gunnulfsen

Underskutte drakter

Hovkapselen er satt sammen av rørformede ‘tubuli’, en ideell design for å motstå høyt trykk, men viser svakheter når det blir utsatt for eksessive bøyekrefter. Hovkapselen kan sammenlignes med rillene på et sugerør som er nesten umulig å ødelegge når man skviser sammen fra hver ende, men meget lett å bøye. Det er desto viktigere å vedlikeholde lengde på tubuliene, enten ved naturlig slitasje eller verking av hoven. Hos hester med lave eller underskutte drakter har tubuliene bøyd seg og dette kan føre til deformering av hoven og forhindre optimal blodtilførsel. Når helen forlater bakken er kroppsvekten sentrert i tåen og dette skaper økt belastning på bøyesenen og hovsenebenet ettersom tåen fungerer som en vektstang på leddene i hoven. Sko med ekstra lengde gir økt støtte ved at hoven har kontakt med bakken over en lengre periode i belastningsfasen (Douglas, Biddick og Thomason, 1998)

Det er vanlig praksis å manipulere høyden på draktene ved bruk av sko med ekstra lengde og høyde i et forsøk på å redusere presset på bøyesenen og lindre andre ortopediske lidelser, f.eks hovsenebenbetennelse.

Når helen forlater bakken er kroppsvekten sentrert i tåen og dette skaper økt belastning på bøyesenen og hovsenebenet ettersom tåen fungerer som en vektstang på leddene i hoven

Eggbarsko har ingen påvist nytteeffekt på hovsenebenet i haltfrie hester, men har indikert signifikant avlastningsegenskaper hos noen hester med hovsenebensbetennelse, og særlig hos hester med underskutte drakter (O’Brien og Baker, 1986). Ringskoen redistribuerer trykket over et større område på helen og reduserer smerten i dette området.

Figur 8: Hoven til venstre har tydelig underskutte drakter og med dorsoventral ubalanse (lang tå), legg merke til den akutte vinkelen på koden i forhold til bakken. Etter skoing (bildet til høyre) er tåen kuttet ned og sko med sidekapper er satt på for å lette overrullingen, i tillegg er helen løftet. Foto: Kathryn Nankervis

Forskere har testet ut hvordan en 3,5 graders endring i vinkelen på tåaksen over en periode på 8 uker, resulterte i en forskyvning av belastningen i en dorsal retning, og resulterte i økt stress på hovbenet og den dype bøyesenen (Holmstrøm, Fredricson og Drevemo, 1994; Barrey, Auvinet og Courouce, 1995). Tidligere har det vært akseptert at hester gikk 6-8 uker mellom hver skoing, men denne forskningen demonstrerer at dette intervallet bør kortes ned til hver 5.-6. uke for å forebygge prestasjonshemmende skader (Floyd og Mansmann, 2007).

Gi oss gjerne beskjed hvis du finner noe feil i innlegget.

Referanser: 

Ross, M.W. og Dyson, S.J. (2011) Diagnosis and Management of Lameness in the Horse. 

Floyd, A.E. og Mansmann, R.A. (2007) Equine Podiatry. 

Oakes, A. (2012) Horse and Hound magazine: ‘Shoeing for shortcomings’. April 2012. 

Ducro, B.J., Gorissen, B., van Eldik, P. og Back, W. (2009) Influence of foot conformation on duration of competitive life in a Dutch Warmblood horse population. Equine Veterinary Journal, 41, (2), 144-148. 

Wallin, L., Strandberg, E. Og Philipsson, J. (2001) Phenotypic relationship between test results of Swedish Warmblood horses as 4-year-olds and longevity. Livestock Production Science, 68, (2-3), 97-105. 

Cheney, J.A., Shen, C.K. og Wheat, J.D. (1973) Relationship of racetrack surface to lameness in the Thoroughbred horse. American Journal of Veterinary Research, 34, 1285. 

O’Grady, S.O. og Watsen, E. (1999) How to glue on therapeutic shoes. Proceedings of the American Association of Equine Practice, 45, 115. 

Peel, J.A., Peel, M.B. og Davies, H.M. (2006) The effect of gallop training on hoof angle in Thoroughbred racehorses. Equine Veterinary Journal Supplement, 36, 431. 

Snow, V.E. og Birdsall, D.P. (1990) Specific parameters used to evaluate hoof balance and support. Proceedings of the American Association of Equine Practice, 36, 299. 

Hickman, J. og Humphrey, M. (1988) Hickman’s farriery, 2nd Edition, J.A. Allen, London. 

Douglas, J.E., Biddick, T.L. og Thomason, J.J. (1998) Stress/Strain behavior of the equine laminar junction. Journal of Experimental Biology, 201, 2287. 

O’Brian, T.R. og Baker, T.W. (1986) Distal extremity examination: how to perform the radiographic examination and interpret the radiographs. Proceedings of the America Association of Equine Practice, 32, 553. 

Homlstrom, M., Fredricson, I.og Drevemo, S. (1994) Biokinematic differences between horses judged as good and poor at the trot. Equine Veterinary Journal Supplement, 17, 51. 

Barrey, E., Auvinet, B og Courouce, A. (1995) Gait evaluation of race trotters using an accelerometic device. Equine Veterinary Journal Supplement, 18, 156.



Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s